Våren 2014 Seattle - Arkansas, hele reiseruta kan du lese om her :-)
- Rakel Orakel
- 7. des. 2024
- 43 min lesing
Oppdatert: 6. feb.
En hel måned på tur i USA, for en lykke. Vi skal kjøre fra Seattle til Arkansas. Det ser ikke så langt ut på kartet, men det har jeg bomma på før, men det spiller ingen rolle, vi har mange dager til rådighet og skal snirkle oss sørover og deretter østover, eller nedover og bortover som jeg kaller det.
Og siden flyet lander i Seattle er det selvsagt med en tur innom slekt på farssiden.
Dag 1 legger vi derfor ut på tur til Poulsbo, også kalt Little Norway. Vi tar bilferge fra Seattle da Poulsbu ligger på en halvøy. Å kjøre rundt ville tatt halve, kanskje endog hele dagen. Vi skjønner fort hvorfor stedet har fått tilnavnet Little Norway, for her heter veiene Jensen road, Solvei road og vi passerer Breidablikk chapel og Kaffistova.

Vi overnatter hos min fars tremenning Al på 86 år, sprek som en fole og med sin kone Joyce – et fantastisk vertskap. De bor vakkert til ved Hood river, og kan plukker østers i vannkanten.

Det blir fullt rundt bordet i Poulsbo. Al og Joyce har vært på rundreise i Norge og er svært opptatt av sine norske røtter. Det blir en fantastisk kveld med sammentrommet slekt.
Mine firmenninger Alan og Alane er verdens hyggeligste.
Alan drifter et bryggeri, og med far Al som sjåfør (jadda, det er han på 86 år) er det prøvesmaking av 10 % øl i anseelige mengder.

Firmenning Alan i sofakroken dagen derpå.

Hit kom de, formødre og fedre fra Norge, noe Breidablikk chapel i Poulsbo, vitner om.

Vi tar farvel med Al og Joyce på dag 2 og kjører til Seattle med Alane og Alan som gir oss en hurtiginnføring i Seattle på en time.

Den berømte tyggisveggen i byen må selvsagt besees, samt et enormt marked.
Og hvorfor slikt hastverk? Jo, fordi ruta er lang og veien går videre, opp i fjella østover der vi skal besøke norske venner i Leavenworth/Washington, en alpelandsby som rett og slett er «breathtaking» for meg som elsker julelys, for her henger de fremme til glede året rundt. Veien til fjella er lang og svingete, men så verdt det, for de som den gang anla stedet, hadde en klar visjon.

Leavenworth er nemlig en konseptby i Cascadefjella. Byen er som en gigantisk kulisse med tyrollerhus, bierstuber og tysk ompamusikk som gjaller døgnet rundt.
Og her – langt unna alt annet – med vakre spisse snødekte fjell, har en telemarking bygd seg et fantastisk hus.

Torstein, som vi jobber for om somrene på Norsjø Ferieland, har funnet sitt paradis i Leavenworth. Huset er splitter nytt og vi kræsjer i to netter. Det går ikke an å være i denne byen uten prøveølsmaking, så gyver vi løs på ny. Åtte sorter øl skal smakes og vurderes.
It’s a hard life. Leavenworth har i tillegg til x antall hoteller og alpemoro – et nøtteknekkermuseum som vi står over, og en fantastisk hattebutikk.

Og til frokost får vi besøk av dette radar-vaskebjørn-paret, rett utenfor kjøkkenvinduet.
I morra skal vi videre, til Oregon. Klokka ett må vi være på plass i McVillemie for der skal datter Veslemøy, som er utvekslingsstudent, delta på et idrettsarrangemen, og selvfølgelig skal mor og far være tilstede og heie.

Cascade mountains, Leavenworth.
Jetlag medfører at vi uten det minste strev fremstår som de reneste morgenfugler, og frokost siste dag på Lindheim Lodge er fortært før klokka 7. Vi tar en siste titt på vakre fjell og gjør oss klare til forflytting. I dag skal vi til Veslemøy og GPS’n forteller at det er 6 timers kjøring. Det blir litt av en tur i skiftende natur der omgivelsene skifter fra steile fjell i Twin Peaks-style til vide sletter og prærieland.

Fra vinter og snøføre til vår hvor det grønnes. Og vi forlater staten Washington og er fremme i Oregon.

DIIIGRE lastebiler dundrer forbi. De kronglete islagte veiene over fjellpasset er nå erstattet med langstrakte slette veier, og det er fort gjort å tråkke litt ekstra på gassen. Sheriffen som bråsnur og kommer etter meg med blålys, er både bredbeint og særdeles alvorlig da han knakker på ruta, og forsøket på en spøk om wonderful american roads, og at han nok hadde forstått fristelsen til å utfordre fartsgrensa om han hadde tatt seg en tur til Norge og prøvd veiene der, blir akkurat så tåpelig som skrevet her. Jeg slipper med en warning etter å ha forklart sheriffen hva alle bokstavene på førerkortet betyr. En anelse svett i panna vinker vi farvel.

Speed-tullet kosta oss en halvtime og planene om å være fremme i McMinneville kl 14 for å rekke åpninga på Grizzly Bear Open, sprekker en smule. Men mirakuløst nok, i det vi kjørere inn på skoleplassen, kommer Vesle gående … Første klem på 7 måneder, trenger vel ikke akkurat å si mer enn det.

Besteste klemmen EVER!!!!
I dag er det idrettsdag og konkurranse mellom fire nærliggende highschools. Det konkurreres i ulike løpedistanser, lengde, høyde, kule, stor og liten ball, omtrent som i Norge, men med enkelte tilleggsgrener som hekk, stavsprang og DISKOS som da Vesle er påmeldt. Diskosnurr er seriøse saker. Freshmens får ikke lov til å snurre, de får bare kaste, men Vesle er senior, så den saken er biff. Jeg prøver meg på et lite WHY til valget av diskos, men får egentlig ikke noe godt svar. Hadde det vært for enkelthets skyld og fordi man MÅ melde seg på minst en gren, ville liten eller stor ball, antagelig vært en enklere utvei, men diskossnurren er nøye innøvd med egen suportiv trener.

Idrettsdagen varer i evigheter, og det blir kvelden før vi durer til Carlton der Vesle bor.
Endelig er vi i Vesles verden med vertsmor, vertsfar og vertsøstre. Småbyen Carlton har ca 2000 innbyggere, og Vesle går på skole i Yamhill, ca 5 km unna. Veslemøy viser oss skolen sin, byen Carlton der hun bor, vi får hilse på koordinatoren hennes, forballtreneren, venner og etter en fin formiddag virrende rundt i Carlton, som forøvrig har en eneste gate, med hele 11 vineries der man kan prøvesmake stedets egne vinproduksjoner, kjører vi til storbyen Portland, en times biltur unna. Vi går amok i et par vintagebutikker og ender sårbent og utslitt på kino.

«Keep Portland wierd» er slagordet for byen. Ja, vi gjør vårt beste for å hjelpe til
«Go Tigers». Vesla (som de kaller henne her) i cheerlederantrekk.

Ikke uventa er Veslemøys rom i familien LeClairs hus «bittelittegranne» rotete. Jeg kunne vel heller ikke akkurat forventet at 7 måneders opphold «over her» ville forvandlet henne til en systematiker. Derfor; dag 6 gyver vi løs og rydder og småpakker unna et koffertlass med vintertøy som vi kan ta med hjem.
Ettermiddagen tilbringes i småbyen McMinneville og igjen er det bruktbutikker som raides.
Sola skinner og gradestokken stiger over 20 grader. Det er vår i Oregon og det er grønt og frodig og vakkert med påskeliler og kamelia. Vi er visstnok heldige med været, for det regner MYE på disse kanter.
Vesles vertsforeldre er musikere, og de har spillejobb på et casino denne helgen, vi kan ikke la sjansen gå fra oss, verken til å oppleve casino eller få med oss konserten. OK, vi er ikke i Las Vegas, men casinoet er likevel drøyt digert, sal på sal med spillmaskiner. Folk står i kø for å trekke kredittkortene sine, men det frister ikke, og vi tusler istedet gjennom folkehavet for å finne baren og bandet. By accident havner vi i en konsertsal og det er ikke vertsfamilien som står på scenen med leftovers fra 70-tallsbandet Chicago. Jeg er stort fan, og det spiller forsåvidt ingen stor rolle for meg hvem som er hvem av de gjenværende der oppe; musikken er deilig og jeg er happy over hva man tilfeldig kan ramle over.

Casino/gambling er ikke tillatt i USA, bortsett fra i indianerreservat-territorier. En domstol på 70 tallet stadfestet at indianere på egen territorier hadde fritt handlingsrom, og ikke kunne nektes f.eks å drive casinovirksomhet. I USA i dag er over 200 casinoer driftet av indianere.
På dag 6 som altså endte på en bar på et casino i Oregon et sted, fikk jeg også vite at Oregon er en av to stater i USA der man ikke selv får lov til å tanke bensin. Det er rett og slett forbudt å holde i bensinslangen, bortsett fra i indianerreservatet da, for her trenger man ikke å følge statens regler.

Vesles vertsfamilie er kirkegjengere. Familien tilhører Quaker-kirken i Newberg, og selvfølgelig joinet vi søndagens gudstjeneste, som var fylt av sang og musikk, etterfulgt av bønn for de som trenger/ønsker det. Det var bare å reise seg og fortelle hvorfor man ønsket en dose sjelsorg, så ble man tilgodesett i oppsamlingsbønnen. Både gode og vonde historier ble fortalt i plenum, et par annonserte at de ventet barn, og vertsfar forkynte at Vesles foreldre fra Norge var på besøk, så da ble vi bedt for, vi også. Vesle har fått flere venner gjennom kirkens ungdomsarbeid. Menigheten driver veldedighetsarbeid på mange plan, blant leverer de mat og klær til uteliggerne i Portland.

En herlig bøtteballett i baksetet: Vertssøsterene Betsy og Kjersti, og Vesle.
I morgen reiser vi videre og retter snuta mot San Fransisco. Vi har det imidlertid ikke travelt og har tenkt å bruke tre-fire dager på kyststrekket, og Veslemøy skal være med!

Kunne vært Falcon Crest. Her er det vindruer så langt øyet ser.

Vakre Oregon.
Vertsfar Michael har skaffet til veie kartbøker over de ulike statene vi skal gjennom. Han gir uttrykk for at vi kanskje ikke helt har forstått hvor langt det er fra Portland til Memphis, men vi er glad i å kjøre bil, så dette skal nok bra. På første etappe Yamhill-San Fransisco har vi uansett god tid. Kystvei 101 skal være et scenisk skue, og vi tar farvel med Veslemøys vennlige vertsfamilie og legger ut på tur.

Det første gløtt av Stillehavet er overveldende. Plutselig er det der, stort og mektig med lange, brede, lyse strender. Naturen skifter imidlertid fort. Klipper overtar for sandstrender.

Devils punchball, også et fint utkikkspunkt for hval, men vi så ingen.
Merkelige formasjoner som Devils punchball er turistattraksjoner. Alt er godt merket, så det er bare å følge med og ta seg tid til å stoppe der det anbefales.
Newport er en artig passelig stor by med fargerike hus, gøyale butikker, en travel havn og forspiste sjøløver.

Fete og dorske ligger de i solskinnet på en avsperret brygge som har gode fotospots. Jeg antar at det ikke er usannsynlig at løvene overfores av restaurantene vis a vis, som må elske å ha turistmagnetene der.
Lunsj inntas på Mo’s restaurant, velkjent for god fiskemat og gamlemor ved nabobordet lyser opp da hun hører oss snakke. Villig vekk legger hun ut om sin livshistorie; hun flyttet fra Stavanger til USA som seksåring. Greit nok at det er godt å være norsk i Danmark, men det er altså trivelig de lux å være norsk turist i USA, for det har vært mange som gamlemor, som lyser opp når de hører norsk. Hva tror dere forresten er det hotteste om Norge over her? Jo, utrolig nok har folk fått med seg historien om guttungen som stjal foreldrenes bil og utgav seg for å være en dverg som hadde glemt førerkortet …
Videre på veien sørover passerer vi Denmark som har en befolkning på 233, og et utsalg der det reklameres for guns & blankets.
Naturen skifter stadig, og selv om vi eter mil, er det ikke et kjedelig øyeblikk. Det er nesten så man blir litt stressa i jaget etter å få med seg alt.

Skulle likt og visst bakgrunnen for restaurantnavnet …
Sørgelig nok er restauranten «The Crazy Norwegian’s Fish & Chips» stengt, så hva navnet kommer av får vi altså ingen forklaring på. Og som de ramsalte turister vi naturlig nok er, surrer vi bort flere timer i leitinga etter noen skipsvrak som ifølge vertsfars turistbøker skal befinne seg på en strand et sted … Stranda med skipsvrak er imidlertid som sunket i jorda, og en innfødt rister på hodet da vi spør. Han er klar over at dette med skipsvrak står i flere turistbøker, men selv har han nå aldri forstått hvor det skal være. Da vi endelig stopper for kvelden er vi alle enige om at vi har kjørt i alle fall en time for lenge. Vi er kun ti minutter unna CALIFORNIA, så i morgen dukker vel de berømte gigasvære redwoodtrærne opp, og DET skal bli artig å se for en gammel tømmerhøgger som meg!


Yeah. Farger og spjåk i herlig røre. «Henry – the fish» er skapt av ruskomsnusk som havet har skylt i land.
Det er underlig kult å kjøre inn i staten som man har hørt så mye om og sett så mye på film. Jihaa. Vi er i CALIFORNIA.
Enkelte ganger er det faktisk helt greit å innrømme at man er dum turist og da ingen rekker å ta bilde av «Welcome to California- skiltet», snur vi og kjøre tilbake for å få tatt et skikkelig bilde.

I dag står Redwood på menyen, og vi blir ikke skuffa, for ikke lenge etter statsgrensa dukker de første opp, og det er magisk og overveldende å kjøre inn i de dype, mørke skogene med monstertrær.

Gigantene er tusenvis av år gamle, og det er med andektighet man tar dem i øyesyn. Redwoodskogens stjerne; det aller største treet har fått tilnavnet; Brotherhood of man, og ved fem sammenvokste giga-redwoodtrær, kalt Cathedral-trees – foregår vielser, og hvis du ikke liker å traske rundt i skogen så kan du ta gondolheis og se på kjempene derfra, eller kjøre bil tvers gjennom et tre. Opplevelsene i redwoodskogen tar halve dagen, men boy – er de verdt det.
Etter redwood, står surfing på gjøre-lista. Det er jo da ikke Prøis og jeg som har surfelopper i blodet, men Vesle. Det blir dog litt mer komplisert enn forutsett å oppfylle surfedrømmen. For det første er det ikke sesong, naturlig nok, i mars, og derfor byr det på problemer å få tak i utstyr og instruktør. Vi legger turen til dagens hotteste surfetips: Fort Bragg, veien dit er et lite mareritt, med 15 norske mil på så snirklete veier at Trollstigen blekner.

Da vi endelig kommer frem til Fort Bragg er det mørkt som en sekk. No surfs today. Neste dag er grå og forblåst. Bølgene i Fort Bragg er høye som hus. You can’t go out there today, sier de kule gutta i byens surfeshop. De forslår et par steder lenger sør, og vi forlater derfor Fort Bragg som er en kul mellomstor by, grunnlagt på 1850 tallet som supplyby for gullgravere. Veien videre er like lang og snirklete som den vi entret kvelden før. Ingen enkel adkomst til Fort Bragg. Tilbake igjen på highwayen går milene fort unna. Store druemarker åpenbarer seg, og gårdene er velstelte og ryddige.

Det er litt mer komplisert å kjøre når man nærmer seg storby med seks kjørebaner i hver retning, et mylder av biler, skilt og bruer. Christin liker best å kjøre. Pål leser kart og sjekker GPS’n.

Etter litt trøbbel, finner vi Stilston beach som er akkurat så herlig avslappa som gutta på surfeshopen sa. Vi er nå kun 45 minutter unna San Fransisco. Stilton er en lugn småby. Det er kun en gate, 8 – 9 butikker, et bar, et par spisesteder, en bønsj med nedslitte overnattingssteder, bibliotek, brannstasjon og en surfeshop. Vi rekker sistnevnte akkurat før den stenger og får tak i våtdrakt og surfbrett til vesle. Instruktør også: Ronnie! Noe annet ville vært galskap når man ikke kjenner forholdene. Instruktør Ronnie er en kul fyr som ordner opp. Han lemper surfbrettet på trucken og ber Vesle hoppe inn i forsetet og dermed durer de avgårde for å finne dagens beste surfespot.

Prøis har ordna losji på motellet «Redhood inn», den eneste overnattingsstedet som de kule surfegutta anbefalte oss å ligge unna. Innehaveren spiller trompet og babler usammenhengende om vikinger og at en norsk skomaker visstnok i 1898 bygde huset og at hans frue, den vakre Liv, pleide å skue utover havet fra toppetasjen.
Jeg går for å se etter Vesle og Ronnie. På stranda er det haivarsel: Big white sharks, men i følge Ronnie er det ikke sesong for sådant. På de tyve åra han har surfet har han sett hai to ganger her og aldri på denne tiden av året. Ronnie har surfet i Spania, Portugal og Frankriket. Neste gang kommer jeg til Norge, sier han :-9

Og mens Prøis og jeg henger på stedets bar og venter på at Vesle og Ronnie skal komme tilbake, forsøker jeg å tenke på alt annet en hai. Etter tre timer er hun tilbake, strålende blid. Ny time er avtalt i morgen tidlig. Bølgene er best om morgenen, sier Ronnie, som selvfølgelig har en egen bølgeapp. Så da er det bare å komme seg i seng da. Jeg håper innehaveren har rota bort trompeten sin slik at vi får nattero.


Nedkjøringa til Stilton beach.
Den søvnige surfe/badebyen Stilton beach hvor vi har overnatta, er mer enn vi kunne drømt om. Vi er her på den «rette» tida av året, får vi fortalt. I sommermånedene kryr det nemlig av turister og tilreisende, og da kan bli både overfylt og ampert på det lille stedet som rommer kun 300 fastboende. På de «verste» dagene om somrene kommer det opptil 15.000 tilreisende. Det er stort sett surfing det handler om, og med så mange turister sier det seg selv at idyllen vi opplever – forvandles til kaos og mas.
Hver dag kl 12 og 17 går alarmen i Stilton. Alarmen som skal varsle ekstrembølger og tsunami brøler over hele stranda og småbyen. De daglige alarmøvelsene ble innført for noen år tilbake etter at alarmen, da den en dag trengtes, ikke fungerte.
Været er nydelig og Prøis og jeg kuler’n på stranda med bok og kaffekopp mens Vesle og Ronnie er på dag to med surfing. I dag har de kjørt til sørenden der bølgene er større og Ronnie har lastet opp både surboard og longboard på pickup’n sin. Hva mer kan en ungpike fra Svelvik drømme om – enn å ha sin egen surfedudelæremester i Califonia.
I følge GPS’s er vi kun 40 minutter unna San Fransisco, men de utrolig svingete veiene, gjør at vi bruker dobbelt så lang tid inn til byen. Uansett; noen timers kjøring er blåbær og da vi endelig ser den røde Golden Gate Brua er stemninga i bilen god.


Storbyer er vakre på avstand. Det er storslagent å se skyskrapere innpakket i lett dis. Første øyesyn av byen lover godt. Det er akkurat som vi har sett på film. Husene. De bratte gatene. Kabeltrikken. Vi har hotell midt i smørøyet, rett ved det velkjente Union Square, og fra hotellvinduet i 7. etg ser jeg rett ned på et av byens 50 teatre.
San Fransisco er byen med det store HJERTET og byen er kompakt og enkel å finne frem i. Bykjerna er ca en norsk mil i alle retninger. Vi bruker dagen til å svirre rundt og gjøre oss så der kjent.
Storby er både fint og ikke. Det er mye fattigdom, uteliggere, tiggere, hasjdunsten river i nesa, og dophuer virrer rundt. Det er rett og slett hjerteskjærende mye vondt å se.

Neste dag; lørdag bruker vi i området rundt Ashbury park, som er som Londons Camden ganger ti. Fantastiske gjenbruksbutikker med ulike spesialiteter ligger på rekke og rad. Noen har spesialisert seg på 50-tallsklær, andre er de reneste kostymelager.
Neste dag øser regnet ned, og det får vi ikke gjort stort med, og regnvær = museum. Vi tar det første og beste vi finner, i håp om at regnet i mellomtida skal gi seg. Moderne kunst. Et gedigent kunstanlegg tilegnet en som regnes som direkte etterkommer etter Buddah, men tre generasjoner etter, derav kunsternavnet Buddah3, og mannen bor sør i California og må enten ha en enorm tilhenger/fanskare, siden han har fått sitt eget kunstmuseum, eller så kan han ha tjent x antall millioner på sine kunstverk som spenner fra klattemalerier til byggeskumkunst. Det er ikke alt man skal forstå, men Buddahkunsten holder oss i alle fall unna regnet, og i avdelingen for kunst fra andre land, finner vi faktisk en norsk Thaulow.

Den legendariske kabeltrikken som går tvers gjennom byen må man jo bare ta, og den tar oss til Fishermans Dwarf, som også er en severdighet, og blant annet har et gedigent museum med ulike typer spille/underholdningsmaskiner. Det er bare å la seg rive med. Her kan man more seg i timevis. Maskinene er i god stand og for en kvart dollar kan man prøve. Her er tittemaskiner med scenarier fra byens jordskjelv på 1800 tallet og datidens lettkledde piger, som etter dagens standard ikke akkurat kan kalles usømmelig. Det er selvspillende pianoer, dansende dukker og dukker som får hodet avkappet i giljotinen, det er show og spas.

Det er siste dagen sammen med Veslemøy som i morgen skal fly tilbake til Portland der vertsforeldrene henter henne.

På kvelden utforsker vi Chinatown, og søndag våkner vi til solskinn. Vi pakker oss tidlig ut fra hotellet, henter bilen, som er parkert i et sinnsrikt parkeringsanlegg der man setter fra seg bilen ved inngangen med nøklene i slik at personalet parkerer for deg/henter bilen. Litt smånifst å gi fra seg bilnøkler til en fremmed, men man må jo bare stole på at systemene fungerer, og det gjør det.

Veslemøys fly går ikke før på ettermiddagen og vi kjører til Golden Gate brua med det tilhørende fortet, som er vel verdt besøket. Her er det utstillinger fra borgerkrigen og mye god historisk informasjon. Avskjeden med Veslemøy, som skal tilbake til vertsfamilien i Oregon, og de siste månedene av utvekslingsåret, blir akkurat så trist som fryktet. USA-turen går nå inn i fase 3 – som overhodet ikke er planlagt. Fase 1 var å besøke slekt og kjente. Fase 2 var turen sammen med Veslemøy fra Yamhill til San Fransisco, mens fase 3 er turen videre til Mountain View i Arkansas, der hytta vår, som er under bygging ligger. Vi har ti dager til rådighet. Det er et stykke å kjøre, og det er hundre mulige veivalg. Vi kjører til Fresno og tar inn på det billigste hotellet vi finner, og man får det man betaler for. Rommet stinker høgg, og det er fest i bakgården. Jeg sjekker tre ganger at døra er låst. For noen år siden var vi i Tupelo (Elvis fødeby), og der hadde døra kulehullmerker, så vi har da bodd verre. Vi bruker litt tid på å sette destinasjon for de kommende dagene. Vi studerer kartet og innser at vi har litt ulike lyster, men inngår et kompromiss. Pål får vilja si med: DEATH VALLEY. Deretter bestemmer jeg: LAS VEGAS! Småkvalme av dunstene på rommet går vi til sengs. Hadde nabolaget vært hyggeligere, kunne vi satt opp et vindu, men det frister heller ikke. JIHAA: Der dundret toget forbi også. Ja, ja. I morra skal vi videre, og godt er det.
I dag skal vi forflytte oss østover mot Death Valley. Highway er kjedelig og vi velger de mindre veiene som snirkler seg innom småsteder. Det er spennende å kjøre på måfå. Vi har plotta en ca rute, men den forandres så fort vi ser noe interessant. Vi kjører gjennom frodig landskap, det er åkrer og krøtterfarmer med tusenvis av kyr. Det blir varmere og grønnere jo lenger sørøst vi kommer. Druestokkene er ikke lenger svarte, men vårgrønne, og vi passerer appelsinlunder. Stadig vekk sees opplysningsskilt med «water crises». Naturen er vannvittig skiftende. Flatt, frodig landskap erstattes av daler og fjelltopper, og i følge kartet skal vi befinne oss i nærheten av en mirakelkilde.

Allemannsretten i flere av nasjonalparkene i USA sier at man kan campe i 14 dager på samme sted – SÅ må man videre. Eieren av denne hippievogna gjorde akkurat det. Kone, unger og høner. 14 dager – fra sted til sted i den vakre fjellheimen.
En tilårskommen hippie forteller oss at kilden ble stengt for publikum fordi den var for varm, og folk ikke hadde vett til å la være å bade. Han anbefaler en alternativ kilde, men for å nå den, må vi GÅ. Det er langt ned til bunnen/elva der kilden skal være, men sola skinner og vi har det morsomt underveis fordi det svirrer både firfirsler og ekorn rundt beina på oss. Nå er vi skikkelig i cowboyland.

Det er kaktus her! I bunn av canyonen finner vi kilden som er demmet opp som et naturlig badeland i fire plan. Det lukter svovel, og i kilde»bassenget» sitter en naken indianer, fire meksikanere og en hvit halvgammel dude som leser bok. Vi hilses velkommen, og jeg slår en spøk om at det sannelig var dumt vi ikke tok med badetøy. «You don’t need that» fastslår den boklesende femtiåringen. Prøis har funnet noe annet og trekker meg med bort fra badenymfene.

Det letes fremdeles etter gull i California.
En gullgraver. Og, nei, jeg har ikke røyka, det satt faktisk en gullgraver der, sammen med bikkja si Moon. Skjeggete og ustelt, og med vaskefatet som han skylte sand i, var gullgraveren riktig så snakkesalig og berettet villig vekk om at han – jo da – fant gull, men at dette ikke var det beste spot’n. Vi er i gullgraverland og mannen med vaskefatet beretter at han på gode dager kan finne gull verdt ca 100 dollar.

Silver city – ghosttown – museum.
I 1855 ble det funnet gull i Kern Valley og gullgravere strømmet til området med et håp om at dette skulle bli Californias andre store gullrush. Flere byer vokste frem, men da gullet etter noen år tok slutt, døde byene sakte hen. Silver City var en av byene som ble grunnlagt pga gullet, og som etter hvert ble en spøkelsesby. Rundt 1980 begynte restaureringen av de gjenværende husene i Silver city, og i dag er det et museum, privateid og driftet. – Her er alt til salgs, sier innehaveren, – unntatt katta. Samlingen av hus, ting og tang er imponerende. Det er sjel og historiske vibber i hver minste plankestubb. Det er som å bli satt rett tilbake til 1800tallets svette og slit. Her er sheriffens kontor, fengselet, kirken, gledeshuset og de usle krypinnene til gullgraverene ivaretatt. Prøis og jeg er helt alene i cowboygata og kan tulle rundt så mye vi lyster. Det er som å ha en tidsmaskin. Jeg hører pastoren preke fra talerstolen. Det lukter kruttrøyk.
Etter å ha surra bort halve dagen på å leke cowboy er vi sultne, og stanser ved første mulighet som først dukker opp etter tre timer siden vi er i ødeland. På velkomstskiltet til småbyen Inyokern står det «100 miles from everywhere». Ja, de skryter i alle fall ikke på seg noe. Maten er ikke spesielt god, men det spiller ingen rolle. Etter snart to uker med frityrmat, føles vi oss som oppblåste ballonger. Vi trenger bare noe som metter før vi kan ta fatt på dagens siste etappe mot Death Valley.

Om vi trodde vi hadde vært i ødeland til nå, skjønner vi at det egentlig er her det begynner. Endeløse lange sletter og fjell. Searles Valley. Det er dritkult! Helt sant. Ikke fem minutter er kjedelig. Landskapet, vegetasjonen, himmelen, lyset forandrer seg stadig.

På kartet er Trona avmerket som by med et tilhørende område merket «dry lake» som er en inntørket saltsjø med et enormt utvinningsapparat. Byen er sørgelig nedslitt og deprimerende. Her bor arbeiderene til saltverket i falleferdige trailers. Det er skrot overalt. Tomme hus er nedfallsfarlige.
Eneste som vitner om gullgraverbyen, siste gjenværende rester av et eneste hus …
Vi kommer oss videre. Veiene blir dårligere. Nok en ghosttown. Baharat. Vi må kjøre over den salttørkede sjøen for å komme dit. Det rister så vi får vondt i rumpa, men det er antagelig mer synd på bilen enn på oss. Dalen er vid og karrig, og på store flater ligger saltet som et spil mot sola. Det er siste dag i mars og gradestokken viser 26 grader i skyggen. Det er knapt til å forstå hvordan livet som gullgraver var her på 1800-tallet. Jeg forstår ikke engang hvordan de klarte å komme seg hit. Det er tørt, tørt, tørt. Milevis. Steinete. Ugjestmildt.

Det eneste som vitner om gullalder; et falleferdig hus og et minnesmerke i stein.
Baharat ble grunnlagt ca 1897. I løpet av 20 år ble det funnet gull for 1 million dollars i fjellet. Så var det slutt. Den siste innbyggeren i Baharat ble gravlagt i nabobyen i 1968. I dag står det kun rester igjen etter byen, samt et minnesmerke hugget i stein.
Videre på ferden mot Death Valley dukker det opp stadige varsler om «DIP». Vi har gjettekonkurranse og kommer frem til at det enten betyr fare for sidevind, overflodsvann (når det først regner, så bøtter det sikkert ned og flommer over) eller så humpete vei at bilen «letter» hvis man kjører for fort. I skrivende stund er vi fremdeles ikke helt sikre på svaret.
Death Valley blir akkurat så magisk som vi håpet. Fjellene troner høye og veien snirkler seg mellom dem.

Sandstorm, visstnok ikke noe ukjent fenomen i DV.
Og hva har jeg lært i dag? Jo, at man bør lukke bilvinduet fort som fasan når man nærmer seg sandstormbeltet.
I selve dalen står vindføyka som et uvær og gir sandstorm og dårlig sikt. Det er forståelig at dalen har det navn den har. Deler av dalen ligger under havnivå. Det er goldt og øde, men samtidig så utrolig vakkert. Her er det klapperslanger, skorpioner og sorte enker-edderkopper, og jeg har dundrende hodepine. Vi kommer oss gjennom nesten hele dalen og ender på nok et slunkent motell som ligger midt i et veikryss. «I was married with a danish girl for 15 years» sier innehaveren da vi forteller at vi er fra Norge. «It was hell», legger han til og smiler ikke.
Motellet er STOOORT, og det står kun fire biler parkert. Likevel påstår innehaverens at han kanskje kun har ett ledig værelset, og dette må han først sjekke. «No TV» sier han. Spiller ingen rolle, svarer vi. «No telephone» fortsetter han og vi gjentar svaret. Det er sent. Vi har vært på veien i 12 timer. Vi vil egentlig bare sove. «I have to check the room» sier han, og vi blir med ham til rom nr 18 på hotellet «Amargosa Opera House and Hotell».
«Troubles» sier han da vi står inne på værelset, som er rimelig nedslitt, men lukter rent, og etter gårsdagens skrekkinnlosjering, forlanger jeg ikke mer enn at det lukter rent. Innehaveren skrur på vannet i vasken og nikker. Deretter drar han ned i do, og nikker igjen. «OK,» sier han. «It’s yours.»
WOW, for en dag det har vært. Hodet er fullt av opplevelser. I morgen skal innehaveren vise oss hvorfor det heter «Operahouse». Jeg så et bilde i fojaeen. Full opera/teatersal, rene Drammen teater, her, i et veikryss i Death Valley. Forstå det den som kan
Jeg har sovet som en unge på «Amargosa Opera House and Hotel» i Death Valley. Alle tanker om «The shining» og «Here comes Johnny» kunne jeg altså spart meg. Helt stille har det vært i natt, en velsignelse etter forrige natts spetakkel. Etter en god frokost på den eneste kafeen på stedet som forøvrig består av hotellet, et galleri, en nedlagt bensinstasjon og altså kafeen, får vi en titt inn i operahuset som har en særdeles spesiell historie.

Ballerinaen Martha Becket danset visstnok tåspiss inntil fylte 84 år, sier omviseren vår.
Martha Becket kom over stedet i 1967 og brukte alle sine sparepenger på å sette i stand det slunkne hotellet og lage et operahus. Tak, vegger, alt er dekorert med vakre malerier.
Vi er laaangt utenfor allfarvei, så hva hun tenkte på frøken Becket, den gang i -67, er ikke godt å si. Damen lever fremdeles og nærmer seg de 90 år, og operahuset vil forhåpentligvis stå der som et minne over hennes ihuga tro på at det Death Valley trengte, nettopp var et … operahus.

Ny stat – alltid stas!
Vi forlater veikrysset Death Valley Junction, og fortsetter ferden østover, snart krysser vi grensa til staten Nevada.
Nevada, enda mer ørken og ødeland.
Naturen vi opplever er gigantisk, variert og spennende. Kafedamen, som forøvrig serverte verdens beste cherrypai, og ja, det spiste jeg til frokost, anbefalte oss en tur innom området Blue Diamond. «Se opp for Burrels,» sa hun, «for de er blitt litt for glad i turister.»
Burrels er villesler. Vi ser skiltene før vi ser dyra. Det er streng forbudt å mate dem. Faktisk kan du få bot for å gjøre det.

Vi har derfor ikke tenkt å mate dem, men vi vil gjerne se dem. Jeg elsker esler! Området vi er i kalles «Red rocks», naturlig nok, siden deler av fjellene har en sterk karakteristisk slående farge.

I Blue Diamond/Red Rock (reine regnbuen) drar vi innom Spring Mountain Ranch, en «State Park», altså oppkjøpt av staten for å vernes for ettertiden. Ranchen var sist eid av selveste Howard Hughes, og før det igjen av en tysk skuespillerinne Vera Krupp, men allerede på 1800 tallet slo folk seg ned her grunnet vannkilder, og det ble raskt etablert skysstasjon her for de som skulle over fjellene mot California og grave etter gull.
Det handler om vann og tilgang på dette. Der det fantes kilder, vokste bosettinger opp.

«Blue Diamond» har flere severdigheter, blant annet en besøksgård som har laget sin egen versjon av å være museum. Her er tøffe-tog, saloon med matservering, dyrehage og galge, for spesielt interesserte. I sommermånedene er det teateralske opptrinn her, show og spas hver eneste dag, og temaet er selvsagt cowboygøy.
Vi kjører og surrer litt rundt helt til eslene dukker opp, eller Burrels - som de kalles.

Nå har det vært nok sand og ødeland for en stund og det er ikke langt til neste stopp.
Kaktus, sand og vindslitt plank. Vi er i cowboyland!

En times kjøring nå, så er vi i LAS VEGAS.
Las Vegas. Oh la la. Vi gir Vegas en dag. Stakkars Vegas. For å komme innunder huden (om det er mulig) burde vi sikkert vært her i minst fem, men vi har x antall dager frem til Memphis og selvfølgelig har vi allerede brukt alt for mye penger. Storby er dobbelt så dyrt som landevei, minst, og vi tar derfor sikte på en eneste stakkars natt. Dessuten er storby slitsomt, og etter to uker på veien, begynner vi å bli småslitne.

Milevis før bykjerna vokser forstedene frem. Jeg tenker på vannkrisa som det sto så mange skilt om på den andre siden av fjella. Vi er fremdeles i ørkenland og det bor hundretusener av folk her. Jeg kjenner at jeg er litt bekymra for hele greia, og jeg har faktisk sett et par si-fi filmer om akkurat det der. I fremtiden er det ikke lenger gull som har verdi – men vann.
I det fjerne synes silhuetten av storbyen. Veisalaten er ubeskrivelig. Selv med GPS er det en utfordring. Vi plotter inn adressen til hotellet Treasure Island, som er det eneste vi kommer på i farta og med et digert sukk av lettelse kommer vi oss velberget dit. Til vår store forundring er det et gigantisk parkeringshus rett ved monsterhotellet. Gratis parkering? Midt i Vegas? Ja, det er vel uansett ikke parkeringa de forventer å tjene penger på her.
Hotellet har ledige rom, men innsjekkinga tar en time. Det er nemlig flere enn Prøis og meg som skal ha rom i Vegas i natt. Hotellet er et helt samfunn i seg selv. Her trenger man ikke å gå noen steder, for her er det alt, sier Prøis. Casinodelen er enorm. I teateravdelingen har Sirkus De Soleil forestilllinger. Vi får utdelt et kart over hotellet, og en blid respsjonist sier at vi får oppgradering helt gratis. Jeg har vondt for å tro at noe her er helt gratis, men tanken bak er vel at vi skal synes det er så fint at vi kanskje gjør som Prøis sier: Ikke forlater hotellet men legger igjen pengene i Casinoet der. Vel, der gikk de på en smell. Jeg er nemlig ikke her for å gamble. Jeg skal se! Se på hva Vegas er for noe, og prøve å forstå greia.
Og jeg syns først det er veldig stas og føler meg nesten litt barnslig beæret. Suite i 30 etasje. 30 etasje. Man kommer ikke høyere opp.

Vi har fått rom i toppetasjen, og ikke bare et rom, men en hel suite. Jeg kjenner at jeg blir revet med. Her kunne jeg vært en hel uke, sukker jeg. Vi har hvert vårt bad, Prøis og jeg. Jeg sier fritt for det med boblebadekar. Jeg fyller det til randen og tenker faktisk ikke et sekund på vannkrisa.
Prøis har allerede rukket å bli overfalt en en paljettkledd ungmøy med fjær på hodet som sier det samme som respesjonisten: Det er HEEEELT gratis. Hvis han etterlater epostadressen sin får han trykke på en knapp, noe han gjør og vinner et todagerscruise. Jeg mumler at eposten hans heretter garantert kommer til å bombarderes av spam og at det dessuten uansett vil bli steindyrt å benytte seg av gavekortet på todagerscruiset når du må fly fra Oslo til Miami for egen regning. Prøis mener at jeg surmuler og kjøper en drink til meg. Det hjelper. Og kanskje er det nettopp det som skal til for å like Vegas. Man må være litt på gli. Vegas er tivoli. Det er juggel, glitter, lysreklamer, lettkledde piker, casinoer og lyd, øredøvende lyd. I hver en busk er det gjemt en høytaler. Det er talende reklameboards. Det er rett og slett veldig mye – av alt. Og alt er ikke bare mye, men det er stort også. Det er som om alt er overdimensjonert.

Og hva rekker man å oppleve på et døgn i Vegas når beina fremdeles er såre etter trasking i San Fransisco? (Jeg har fremdeles vannblemmer!) Nei, hva rekker vi? Vi gjør «The Strip» og ser sikkert like gapende forundrende ut som alle andre som ser det for første gang. Det er etterligninger av Eiffeltårnet, Big Ben og greske statuer. Det er kjøpesenter med himmelske malerier og venezianske gondoler. Vi drar til den eldre «stripen» hvor nattelivet er dundrende. Gata er som en eneste stor utendørs nattklubb med svære ledskjermer og vannvittige lysshow til heisamusikk. Fra en scene synger Elvis, og chippendalesgutter er klare for fotoshoots, for noen dollars, selvsagt. Brudepar virrer rundt i lykkerus. En trommeslager uten armer, dundrer løs på slagverket sitt, og på utendørsbarene danser lettekledde ungiker iført minimal bekledning. En eldre stakkar utgir seg for å være veteran og tigger penger. Et rockeband i femtiåra headbanger til egen musikk. Lysreklamen flæsher på alle kanter, og før Prøis rekker å takke nei, har han handa full av reklamekort for callgirls. Det flasher og bråker på alle kanter. Vegas er galskap. Intet mindre. Ren og skjær galemathias.
Taket over gågta med bølgende farger i takt til dundrende musikk.
Vel, så får vi være litt gærne vi også da. Det blir noen drinker for mange, men vi spiller kun for 2 dollars, og det må vel være rekord i negativ forstand for casinoene, og siden beina mine etterhvert er så vonde at de holder på å dette av (helt sant), tar vi limousin tilbake til hotellet, bare for å ha gjort det også.
De små timer benyttes på pianobar der to damer med hvert sitt piano batler om hvem som kan oppfylle publikums musikalske ønsker, selvsagt til tips. 20 dollars for et sangønske. Morsomt konsept. Da vi våkner, en smule grugne, neste morgen, er vi begge enige om at EN natt i Vegas holder. Ikke engang lureriet med luksussuiten i 30 etasje kan holde meg her. Vegas er en kulisse, det er morsomt på sitt vis, og det var en opplevelse å ha vært her, men det er helt greit å takke for seg og dra videre.
Det vil si: Jeg har en ting til gode.
På google.com finner vi adressen til «Gold and silver Pawn shop». Jeg har sett et utall av programmene fra pantesjappa. Chumlee er favoritten.

At vi ikke er de eneste som lyster å oppleve butikken og innehaverne, skjønner vi idet vi runder svingen og ser køen utenfor. Akkurat ja. Vi tilbys show og medlemsskap i fanklubben. Hvis vi etterlater epost og tlfnr er vi med i trekning av et personlig møte med firkløveret. Det er lite pawnshop igjen, men hyllemeter med t-shorter med bilde av innehaverne på. Og hovedpersonene selv? Nei, de er ikke her i dag, sier betjeningen vennlig. Jeg kjøper et drammeglass og ei tshorte med bilde av Chumlee som Ola kan få, og tenker at det kanskje er like greit at den noe enfoldige karen slapp å oppleve meg. Han hadde sikkert ikke syntes det var så stas at en 50 åring fra Norge digger ham.
Igjen bærer det østover. Farvel Vegas. Etter en snau times kjøring er vi ved Hooverdammen. At den er stor, visste jeg, for det har jeg sett i en eller annen film. (James Bond?) En eller annen i filmen rappelerte ned betongsida, og kom seg akkurat i le før demningen brast. Hooverdemningen, bygget 1931 – 35. Visstnok døde flere menn under arbeidet. Prøis påstår at de ble støpt inn i betongen. Jeg tror han kødder.

Hooverdammen ble bygget på begynnelsen av 1930 tallet, og det handler jo om vannkraft og elektrisitet. Det kiler i magen når jeg kikker over kanten. Det er laaangt ned. Et skilt forkynner at det er ulovlig å la kjæledyr spasere på kanten. Vi er i advarselsskiltenes hjemland. Er du ikke advart, så kan du jo alltids saksøke noen, til og med for egen dumhet.

Elva som renner langt der nede i canyonen er delelinje mellom stater. Farvel Nevada. Her kommer vi: Arizona. I Nevada er det Pacifictime, mens Arizona har Mountaintime. På tide å stille klokka. Tror det er tre tidssoner vi skal gjennom. Vel, bare vi havner ut rett på siste etappe slik at vi kommer tidsnok til flyet hjem, så spiller ikke resten så stor rolle. I dag skal vi ikke gjøre så mye mer. Vegas har tatt knekken på oss. Vi kjører noen timer og finner oss et hotell. Forskjellen på slumhotellene og de som er helt greie er 30 – 40 dollars. No more motormotells med dophuer og prostituerte for meg. Hallo – jeg er snart 50 år. Jeg er for gammel til sånt. Jeg trenger å sove!!!! I morgen skal vi til Grand Canyon.

Hihaa … her går det unna med stater: ARIZONA!
Den mørkeblå streken: Så langt har vi kommet. Den lyseblå: Så langt skal vi Omtrent halvveis.

Føttene er fremdeles såre etter Las Vegas og hodet er overfyllt av inntrykk. Vi er småslitne begge to og beslutter derfor at det i dag blir minimalt med miles og dermed tidlig kveld på et greit hotell (ikke flere motormoteller på meg). Det har gått i et til nå. Jeg har ikke engang rukket å begynne på boka jeg skulle kose meg med. Dessuten er kofferten full av møkkete klær og bilen trenger en opprydding/reorganisering.
Vi legger ut på tur gjennom Arizonas ødeland og temperaturen i bilen blir noe amper da vi oppdager en nærmest tom bensintank. I følge kartet er det 50 miles til folk. I forvillelsen over at det går an å være så dumme, klarer vi også å misforstå noen skilt og i tillegg tar GPS’n oss ned en kjerrevei, der man riktignok kan fylle bensin på en stengt marina, men pumpene er sykt dårlig merket og Prøis nekter å ta sjansen.
På Uranus Gas kan du ta bilde av deg selv sammen med diverse aliens.
Vi finner til slutt bensinstasjon «Uranus» der eieren tydeligvis har ramla i en eller annen UFO-gryte, men samma for oss. Vi skal ha bensin, vann og sjokolade, til overlevelse de neste timene i ødeland. I befriplelsen over at bensintullet ordnet seg, og i overstadig munterhet og dermed manglende konsentrasjon, klarer jeg å kjøre feil og havner på highwayen i feil kjøreretning. Heldigvis er ikke trafikken stor, så det går greit å snu, men Herre Jesus, er det mulig. Kanskje det ikke er meninga at vi skal forflytte oss i dag …
De fleste hoteller/moteller har vaskerom. Ikke noe problem. En dollar for vask. En for tørk.
Vi finner et greit hotell i Kingman, men orker ikke tanken på å utforske byen som ble grunnlagt rundt 1880 da jernbanen ble anlagt her. Nå skal det vaskes klær, bilen skal ryddes, vi skal drikke vin og se på det dummeste av det dumme som vi finner på en av de hundre kanalene på TV. Også skal vi lade! Det er alltid noe som er tomt for strøm; vi har en hel koffert full av ladere og overganger til to mobiler, to kameraer, gopro, ipad og laptop, men vi har kun EN adapter. Til mitt forsvar for utstyrsmenageriet, har jeg tenkt å jobbe litt underveis.

Da vi våkner dag 18 er vi fremdeles ikke helt ovenpå. Det er jeg som sliter mest. Jeg er rett og slett ikke vant til så mange inntrykk. Vi bestemmer oss derfor for å vente nok en dag med Grand Canyon, og tar med oss tips, takket være facebookvennerkommentarer, om småbyen Sedona, som visstnok skal være vakkert og vel verdt et besøk. Vi er forresten heller ikke helt sikre på hvordan vi skal angripe Grand Canyon, som er digert og regnet som et av verdens syv underverker. Canyonen deles i north rim og south rim, den sørlige er nærmest, la oss håpe at det er dit vi bør dra. Til nå har vi kjørt ca 400 mil. Hadde vært greit å kjøre færrest mulig ekstra for å få med seg høydepunktene.
Enkelte veier i kartboka er merket med grønne prikker – scenic rute, og skal være verdt å kjøre om man har god tid og er ute etter gode opplevelser. Veien til Sedona er en slik senic rute. Svingete, kronglete, og med et vell av severdige syn. Fra det ensformige steppelandskapet vokser de røde indianerfjellene frem. Jeg tenker på hva de måtte ha tenkt emigrantene på 1800 tallet som kom denne veien og så de mektige fjellene og kanskje indianerhøvdingen og hans menn i siluett på klippene.

Sedona er en trivelig småby der krystaller, healing og yoga er i fokus. Det er nok av turiststshapper. Byen lever av velvære, fjella og omgivelsene. Det er lagt til rette for å finne frem til de beste utsiktspunktene. Statlige parker er opprettet både her og der og man må betale noen dollar for å komme inn.

Vi bruker resten av dagen i utmarka. Dagen er på hell. Sola er lav og farger fjella enda rødere. Det er en elv her, og sandskurt rødt svaberg. Det er så vakkert, så vakkert. Man ser seg liksom ikke mett på de høyreiste klippene. Igjen tenker jeg på nybyggerne, og jeg tenker på «Huset på prærien» og Laura Ingals som hver søndag etter barnetv kom løpende nedover den lille heia i introtrudelutten til favorittprogrammet mitt.
I natt skal vi sove i Flagstaff. Jeg leser i turistboka at Flagstaff fikk navnet i 1886 da noen kappet greinene av et tre i forbindelse med 4. juli feiringa for å ha noe å henge opp flagget i. Siden det er så flatt her ble flaggstanga et landemerke og navnet ble hengende ved.
Navn på amerikanske steder og byer er ganske morsomt. Det er ikke få europeiske bynavn du finner på kartet, og når Flagstaff, bokstavelig nok har fått navnet sitt fra en flaggstang, lurer jeg på hva som ligger bak f.eks navnet til stedet Ash Fork.

Det er ingen Grand Canyon fjell å skue i det fjerne, og jeg lurer på om vi kjører feil.
Vi ankommer Flagstaff etter mørkets frembrudd, og drar straks det lysner. NÅ er vi klare for Grand Canyon! Vi kjører og kjører og jeg undrer meg over de manglende fjellene i det fjerne og får meg en god latter da det går opp for meg at det er motsatt. Her er det nemlig ingen fjell. At Flaggstaff lå høyt, har vi forstått, blant annen på temperaturen. Det er kun 10 grader, og fremdeles snøklatter å se, og nå kjører vi altså på et høyplatå. Vi ankommer altså dermed toppen i bil. Og trenger ikke å gå mer enn noen meter for å se det folk valfarter hit for å oppleve. The Grand Canyon.
Fjellet stuper ned og brer seg ut i en magisk enorm dal med kvasse klipper og fargespill i fjellene. Langt der nede er det en irrgrønn kroket elv. Og det er så stort, så stort, det brer seg så langt øyet kan se. I det fjerne snurrer helikoptre. Skal -skal ikke. Toppen av latskap. Det tar vel sånn ca tre sekunder å bestemme seg. Greit. Jeg sover gjerne på de billigste av de billige motromotellene på resten av turen. Følelsen av å gli utover den massive kanten og se ned i avgrunnen, kan jeg ikke la gå fra meg, selv om det koster noen gryn.

Det blir en vanvittig syk opplevelse. Jeg er nær ved å spy et par ganger. (De burde kanskje ikke plassert meg foran…) I 45 minutter flyr vi over canyonen, fra sør til nord og tilbake igjen. Wow, var det verdt det.


6. april 2014
Vi er blitt advart mot New Mexico. Staten skal visstnok være drepende kjedelig med endeløse ensformige rette veier. Målet for dagen er derfor å komme oss lengst mulig gjennom staten, og vi starter tidlig og tar farvel med vakre Grand Canyon med utallige stopp for å få de siste glimtene av fjellsidene, dalen og Colorado river langt der nede.
I dag skal vi altså kjøre. Vi skal sluke mil og kun stoppe for mat og nødvendigheter. Og så må vi finne ut hvilken dag det er. Prøis mener at det er torsdag, mens jeg mener at det er fredag, og begge er vi tomme for strøm på mobilene, så vi får ikke sjekka der heller.

Nå skal det kjøres bil. Albuguer … hvordan det nå uttales, plottes inn på GPS’n.
Fartsgrensa på interstateveiene er 75 miles (121 km/t) så i dag skal det kjøres bil i forrykende lovlig tempo. Det holder ca en halvtime ikke å stoppe for noe som helst. – Det er meteorkrater her, sier jeg og viser Prøis på kartet. – Det har du vel sett på TV hundre ganger, svarer han og tråkker på gassen. – Sving, roper jeg og får vilja mi. Selvfølgelig har jeg sett meteorkrater på TV, men nå har jeg altså sjansen til å se det med egne øyne. Verdensrommet er spennende saker, og tanken på at man kan få noe i hodet derfra, er forunderlig.
Omrisset av kanten synes godt på de endeløse slettene, og amerikanerne kan kunsten å gjøre mye ut av det som er. Krateret er omgjort til museum, og det er utstillinger, turistshappe, kinosal med ulike kraterfilmer, restaurant, samt at man kan få guidede turer på kraterkanten. Vi skipper det siste. Guider har en tendens til på snakke veeeldig mye, og det holder med infofilm og museum, og selvfølgelig å se krateret ved selvsyn. Prøis syns det er fint han også, så antagelig er han litt glad for at jeg maste meg til kraterhølsynet. NASA har forresten brukt nedslagsfeltet til øvelser for astronauter. Det er akkurat som på månen der nede.

Meteorkrater i Winslow.
Og selvfølgelig trenger man ikke å klyve ned til bunnen for å få tatt fine bilder. Man trenger ikke engang å gå ut på kanten for å se på krateret. Indoors view, reklameres det for. Ingen fare for frisk luft, du kan se alt innendørs fra, og i visitorsenteret er det altså en vegg der man kan ta juksebilder. Vi var altså IKKE på bunnen. Det holdt forresten mer enn nok å kravle seg opp på kanten.

Så skal vi ut på landeveien igjen og sluke miles, men snart dukker småbyen Holbrook opp på kartet. Jeg har mye moro av å følge med i turistbøkene vi fikk av Veslemøys vertsfar. Bøkene er stappfulle av info om hvert eneste lite småsted, så som severdigheter, innbyggertall og hvordan byene ble grunnlagt. Jeg leser høyt for Prøis hver gang vi nærmer oss et nytt sted. Om Holbrook står det at stedet ble grunnlagt i 1881 da jernbanelinja fra øst til vest ble anlagt der. Byen fikk ikke noe godt rykte. «The town was too tough for women and churches».

Litt av en forretningside: Glassfiberwigwam med tilhørende amcar.
Jo mer jeg tenker på Holbrook, jo mer får jeg det får meg at vi må innom et sted som startet med et så tvilsomt rykte. Byen er akkurat så skrullete som en liten amerikansk småby kan være. Det er gamle amerikanske biler overalt og på byens mest beryktede overnattingssted kan man leie seg en hardplastikk wigwam for to. Hver wigwam har sin tilhørende gamle nostalgiske bil som man for eksempel kan sitte i om man vil lese en bok eller føre en samtale.
Etter farvel med Holbrook er vi særdeles enige, Prøis og jeg: Ikke et stopp til utenom trengende grunner. Så dukker «Petrified forest, National park» opp. Vi har ikke med ordbok, men mener at petrified betyr noe slikt som forferdet eller forskrekket. Hva kan få en skog til å bli det? Eller er det den som går inn i skogen som blir det? Selvfølgelig må vi kjøre innom.
Antagelig er vi blitt noget blasert etter de siste ukers opplevelser og da vi får forklart at petrified skog er forstenet skog, og at det som vises frem er noen trestokker som helt av seg selv har gjennomgått en eller annen prosess slik at de er blitt harde som stein, er vi klare for å lette anker og fyke videre, men i den petrifide tulleskogen møter vi først nordmenn; et ektepar fra Sætre i Hurum som er på heisatur, akkurat som oss, bortsett fra at de kjører fra øst til vest.

Da vi endelig krysser grensa til New Mexico er det blitt langt på dag. Kaldt er det også. Symbolene til staten er sol og pepperfrukter så hvordan det kan ha seg at det kun er 3 grader ute, er forunderlig, men det skyldes altså at vi fremdeles er høyt over havet! 2000 meter. Akkurat som halve Arizona ligger høyt, gjør store deler av New Mexico det samme. Jeg funderer på når høyden skal ta slutt, og om det er mulig at jeg kan ha et bittelite snev av høydesyke. De siste dagene har jeg nemlig ikke vært helt i slaget.
Endelig holder vi oss til planen. Ikke et eneste bittelite stopp, verken for å ta bilder av krokete fjell eller krater eller hva det nå skulle være. New Mexicos endeløse rette veier går unna.
Vi kjører til mørket siger på og enda litt til. Santa Rosa høres ut som en fin by å overnatte i, men vi ser jo ikke det pøkk når vi ankommer. Akkurat det er noe vi er veldig uenig om, Prøis og jeg. Prøis mener at vi skal fortsette å kjøre selv etter mørkets frembrudd, noe jeg syns er fullstendig meningsløst. Jeg vil nemlig ikke gå glipp av så mye som en tøddel. Selv om det kun er endeløse veier, så vil jeg se dem alle når jeg først er her.
Det er forresten lørdag i dag, og vi har krysset nok en tidssone, og dermed ble klokka plutselig en time mer. På tide å komme seg i seng.

Og i morra satser vi på å nå TEXAS
Mørket siger på og det er uvær i det fjerne. Skulle gjerne sett en bøffel/bison, samt en tornado, hadde vært kult.
Siden det var mørkt som i en sekk, da vi entret Santa Rosa i går kveld, tar vi en runde på morrakvisten for å se hvor vi har havnet. Vi er helt øst i New Mexico, og Santa Rosa viser seg (til tross for det koselige navnet) å være et ganske bedrøvelig sted. Halvparten av overnattingsstedene er nedlagt, lokaler er tomme og hus fraflyttet. «Free ColourTV» står det på reklameplakaten på et av motellene. Det begynner vel å bli en stund siden at fargetv ikke var standardutstyr på ethvert hotellrom.

En lokal sjel forteller at hele byen antagelig hadde vært nedlagt om det ikke var for «The blue hole». Og hva er så det? Vi får tak i et bykart og kommer oss til det blå hullet som er riktignok – akkurat det. Et hull, 30 meter dypt og fylt med det grønneste, klareste vann man kan tenke seg. Jeg tenker på Svelvik, hjemstedet mitt, som sliter med identitet. Alle steder har NOE, og er det noe amerikanerne er flinke til så er det å gjøre maksimalt ut av det som er.

Jeg mener at Santa Rosa må være mer enn det blå hullet, og vi kjører derfor noen runder. Vi finner en jernbanebru, som visstnok skal ha vært location for en, for oss, totalt ukjent film. Deretter finner vi kirkeruinen etter «Rose of Lima Chapel and Cemetry», bygget tidlig på 1800-tallet. Jeg kikker på de gjenværende gravsteinene. Tenk om det finnes et norskklingende navn her, men det gjør det ikke. Det er Sanchez og Sanchez og Sanchez, og enda noen Sanchezer til. Til Santa Rosa kom det nok ikke horder med skandinavere, men spanjoler og meksikanere.

Fra Santa Rosa er det ikke lange kjøreturen før vi entrer Texas. Texas er stoooort! Det bor himla mye folk her, over 25 millioner. «Don’t mess with Texas», heter det seg. I turistbrosjyren står det en hel side om at man ikke skal komme her og komme her. Du skal være tøff for å tåle Texas, og du skal ha en mage av stål for å klare maten. Det er en merkelig måte å ønske velkommen på. Vi skal imidlertid ikke være lenge i staten. Vi fyker igjennom helt i nord der Texas er på sitt smaleste. Vi har sett oss ut storbyen Amarillo som stoppested og satt av dagen til små og store stopp, der det måtte passe seg.

Den første soleklare stansen handler om kuer. På turen hittil har bølingene med kyr vært særdeles slukne, men nå er vi i Texas! Vi er målløse. Dette er industri. 30.000 kyr!!!
Et skilt forkynner at vi er kommet til ranchen «Quality Beef». Det er gigasiloer med kraftfor og hjullastere som kjører rundt med for til dyra i de ulike innhegningene.

Det mangler bare å se en sånn oljevippepumpe nå, så skal jeg rope howdy Prærielandet er enormt. Jeg føler at jeg gjentar meg selv fra tidligere dagers blogg, men det blir jo bare større og større, det er mer og mer luft og himmel og langt å se.

Og dette er …? Ti Cadillacer med snuta ned i jordet.
Cadillac Ranch er neste stopp. Ti skrotcadilaccer er gravd ned på et jorde og tagget ned. På utsiden av gjerdet står et skilt om at tagging er forbud. Det er jo som å be om det!
Utrolig kult, og for en ide! Og folk lar seg be. Det ligger dusinvis av spraybokser rundt cadillacene som er så nedsylta av lakk at de aldri kommer til å ruste, sier Prøis. En far har tatt med sjuåringen sin på tur. De skal tagge, og fniser og flirer. Jeg tenker at det kanskje er som en Texas-manndomsprøve. «Kom, sønn, nå skal vi to gjøre noe som er galt. Ditt første lovbrudd i staten Texas, sønn. Og jeg var der og opplevde det sammen med deg!»

Så ankommer vi storbyen Amarillo med 200.000 inbyggere. Vi har en adresse til et «haunted house», men spøkelsene har søndagsfri, så der gikk vi fem på. En live stock auction, altså auksjon av buskap, bommer vi også på, for det er først i morra.
Langsetter Interstate 40 som vi stort sett kjører på, kommer vi over et lite sted med kun 600 innbyggere: Groom. Jeg har skrevet det før – og gjentar gjerne: Er det noe amerikanerne kan så er det å dra på. Nå kjenner jeg ikke foranledningen til det som har satt Groom på kartet, men altså: Disse 600 innbyggerne har klart å bygge et landemerke som synes på flere mils avstand. Folk valfarter hit. Det er bygget et kors, mer enn 60 meter høyt, og med en tilhørende skulpturpark. De har planer om å bygge mer i Groom, både teater, og belysning skal opp, men de trenger donasjoner. På en plakat opplyses det om at Jesus vil legge merke til alle donasjoner som kommer inn til prosjektet.

Idet det mørkner, rekker vi akkurat å snike oss over grensa til staten Oklahoma. Velkomsthilsenen til billigmotellet Days Inn (som jeg til og med har funnet kupong til i en turistblekke, sånn at vi får 10 dollar avslag), ønsker oss velkommen med masse forbud. Jeg må undertegne en kontrakt på at jeg ikke medbringer husdyr eller våpen på værelset.
Oklahoma begynner bra helt til Prøis får tak i kloakkinspektøren. Ja, du leste riktig. KLOAKKINSPEKTØREN. Vi har akkurat løst billett til et pioner/ranchmuseum i byen Elk, som har mye å by på med historikk fra pionertiden, indianere, hesteoppdrett, rodeo og oljeboom, men nå kommer altså kloakkinspektøren i morgen tidlig. Og hva vi skal med ham, eller ham med oss? Vel, det har seg slik at den nesten ferdige hytta vår i Mountain View (Arkansas) mangler kloakk, noe som har gitt Prøis grå hår, og i morgen, sier inspektøren, i morgen – kan de møtes.
Vi er vest i Oklahoma. Ja, da blir det ikke mye tid til å utforske Elk, Oklahoma City eller de andre stedene jeg har sett meg ut, for det er bortimot åtte timers kjøring til Mountain View. Det er bare å sette i gang.

Så nær kom jeg Oklahoma City.
Vi kjører og kjører, og jeg leser i turistboka om alt vi kunne tatt en titt på. I Oklahoma handler det om Route 66, western, kvegdrift, indianere og olje. Mye olje. Oljeboomen i 30 – åra. Oppsvinget da oljen ble funnet, og nedturen da det tok slutt. Hadde vi hatt tid skulle vi svingt nordover og fått med oss Tulsa med Art Deco skyskrapere, bygget under oljeboomen, men vi skal jo rekke kloakkinspektøren!!!! &%¤#
Byen El Reno har en morsom historie; For ikke å havne i bakevja da jernbanen ble lagt på den andre siden av elva, pakket innbyggerne sakene sine, plukket ned husene og flyttet hele Reno til jernbanestoppet og kalte seg El Reno. Vi passerer en småby som har astronautmuseum fordi en astronaut er derfra. Som tidligere skrevet; Amerikanerne bruker de det de har for det det er verdt.
Langsetter landeveien sees stadige landemerker etter olja. Rustne nedlagte oljepumper, men også noen virksomme. For øvrig virker det som om ting er mer på stell i Oklahoma enn de to forrige statene. Vi passerer store velstelte rancher med hvitmalte gjerder. Dog finnes det skrotnisser i alle stater. Skrotnisser har minst ti bilvrak i hagen, de har gjerne en liten bøling med kyr, et esel, noen hester og uendelig med skrap hensatt rundt omkring. Jeg har sett en del på serien «American pickers». Oklahoma må være himmelen for dem.
Selv om vi har milevis å kjøre så må vi ha mat. Bøffelbiff, står det på et skilt. Cherokee restaurant. Bøffel har vi ikke sett, men nå har vi muligheten til å smake. Det er stappfullt på restauranten og mens vi venter på maten titter jeg på folk. Det er mest mannfolk, og alle har enten caps eller cowboyhatt. Ved nabobordet sitter en amishfamilie, kvinnene i skjørt, mor med skaut, jentene har lange fletter. Ved et annet bord sitter en velfødd familie i fullt kamoutstyr, reine Duck Dynasty. Det høres godt at vi er i midtvesten. Folk snakker bredt. Og bøffelhamburgeren, selvfølgelig overlessa med cheddarost, smaker godt!
Så durer vi videre. Landskapet ligner mer og mer på Norge, bakker, skogholt, elver og dammer. Det er varmere også. Ute er det 18 grader og gresset er grønt. Vi er på normal høyde over havet for hva vi er vant fra hjemme. Vi har passert nok en tidssone og stiller klokka i bilen.

Vi stopper for å kjøpe øl og vin, siden countyet der hytta vår ligger har strenge restriksjoner for salg av alkohol. Drive-thru. Er det mulig. Hittil har jeg sett drive thru farmacy, bank og coffeshops, men drivethru-liquor, var ny. – Det er fordi dere er i ghettoen, sier mannen i skranken, og vi handler det vi skal ha og kjører videre.
Sist Prøis reiste over for å bygge på hytta og mannen i emigrasjonen spurte hvor han skulle, og Prøis svarte Arkansas, så mannen undrende på ham og repliserte. «No one goes to Arkansas.» Jo, faktisk så er det noen som gjør det. Hvordan vi havnet her, kan jeg skrive om en annen gang. Arkansas er mest Påls prosjekt, men nå som vi nærmer oss, kjenner jeg at jeg gleder meg. Vi skal bo i en av nabohyttene, for som dere sikkert har skjønt; så har vi da ikke do. Det er det Pål nå forhåpentligvis skal ordne: En tillatelse fra kloakkinspektøren.
Vi stanser i byen Fort Smith, vi er vi for sent til å få med oss fortets utstilling, men vi får tatt en titt på ruinene. Fortet ble bygget på begynnelsen av 1800-tallet som vern mot indianere. Det hadde en viktig rolle i borgerkrigen på begynnelsen av 1860-tallet, og det har vært kvinnefengsel her.

Ikke før midnatt er vi fremme på Norway Ranch som ligger i Mountain View i Arkansas. Det er mørkt som i en sekk. Vi tar et glass vin på verandaen i lånehytta og stuper i seng. Jeg kjenner at det kribler i magen. Det skal bli spennende å se hytta. Sist jeg var her var det kun et skall, mens nå skal den visstnok ha både dører, vinduer og rommene er inndelt, forhåpentligvis får vi snart også kloakk. Det eneste som bryter stillheten i nattemørket er noen underlige syngende lyder. Prøis mener det kan være padder. Padder synger ikke, sier jeg, de kvekker. Ikke når de parrer, sier Prøis. Så høres noen ul. Det er coyoter her og villhundflokker. Vi er i ødemarka og natta er stupende mørk. Det er en velsignet overgang fra bylarm og blinkende reklameskilt. Jeg kommer til å sove godt i natt, kjenner jeg.
Jeg våkner for sent til å møte the mysterius man – klokakkøren, og Prøis er fordufta. Ikke får jeg ringt ham heller, for det er null niks mobildekning her. Møtet går sånn ca bra, forteller Prøis da han kommer tilbake. Det finnes løsninger, de er bare litt dyrere enn han hadde håpet. Da jeg mumler over manglende mobildekning, sier Prøis at det ikke er verre enn at jeg går opp på jordet. Helt øverst, hvis man står oppå en stein, er det faktisk mobildekning. En gang i blant.

Vi går opp til hytta vår. Gulver, vegger, tak, vinduer, dører er på plass. Do, dusj og vask også. Det mangler bare kjøkken, strøm og vann. Det er et tonn med døde insekter inne. Jeg begynner å feie. «Pass deg for de svære maurene,» sier Prøis og peker på noe som kravler. «Det svir som satan når de stikker.» Vi setter oss på den overbygde verandaen som mangler rekkverk. Etter å ha vært på veien i tre uker, er det godt å lande på ranchen. Det er mange grunner til at vi valgte å bygge her; vi fikk god hjelp av eieren av ranchen til alt det praktiske, det var billig og derav overkommelig, og så er Mountain View en hyggelig, fredelig og trygg spot med lite kriminalitet. Og om det ikke skjer så himla mye her så er fuglekvitteret annerledes, Karlsvogna henger opp ned, det er rådyrflokker utenfor vinduet, man kan finne indianerflintspisser i bekken, jorda er rød, horisonten vid, firfislene morsomme, og ørna og gribbene er vakre å se på der de seiler i ring høyt oppe på himmelen. Det er varmt og godt her. På kveldene er temperaturen opp i 26 – 27 grader. Det er et helt kvekkeri, eller klekkeri, eller hva det nå er nede ved bekken. Det bråker som hundre tussefløyter. Sirissene spiller også. «Det blir enda finere når løvet spretter,» sier Prøis og jeg nikker og sier at det har han helt sikkert rett i. Kanskje blir hytta ferdig slik at vi kan bo her en måned til høsten.

Mountain View, nærmeste by er kjent for folkemusikk, felebygging og bønnefestival, som ikke er be-til-Gud-festival, men bønner, flesk og duppe. Skikkelig cowboymat. Det er rodeo her, driveinkino og folkemusikkfestivaler. Det er et felemakeri, peace og love butikk og en bønsj med gjenbruksshapper. Det bor under 3000 mennesker her og folk hilser vennlig. Vi har allerede hatt naboer på døra. De så at det lyste og kom innom.
Neste gang vi skal hit kan vi forhåpentlig bo i egen hytte. Jeg har eget rom i annen etasje, der skal jeg skrive. Utsiktender oppe fra er fin ned mot bekken. Hytta kunne hett «Skrivero» for er det noe jeg garantert vil få her, er det nettopp det.
I morgen reiser vi videre. Til Memphis. Og på onsdag reiser vi hjem. Det har vært litt av en tur med masse opplevelser. Vi har vært en måned på veien og kjørt ca 700 norske mil.
Comments